Jeg er feminist.
Men hva feminisme spesifikt innebærer for hver enkelt kvinne, defineres også – i mine øyne, etter de ønsker hun har for sitt eget liv.
At kvinner og menn burde være likestilt i like roller, ha rett til sine egne meninger, er noe vi fortsatt kjemper for på et høyere plan.
Men feminisme er ikke bare kvinnedagen, protesttog og lovendringer.
En viktig del av feminismen må også skje i det små, i det hverdagslige.
Det må skje blant dem som ikke har behov for å sette merkelappen «feminist» på seg selv.
Blant dem som ikke har en daglig agenda eller plan for hvordan hele verden skal forstå kvinners rettigheter.
For feminisme er så mangt – men én ting vi alle burde ha, igjen i mine øyne, er den indre kraften til å bestemme over vårt eget liv når det kommer til detaljene.
Å leve 100% som den kvinnen vi selv ønsker å være – og allerede er i våre indre tanker.
Det er vi selv som burde si: Jeg kan, jeg vil, jeg får det til.
Og aldri høre på: Jeg tør ikke, jeg klarer det ikke, jeg fortjener det ikke.
Det kan handle om banale ting som «jeg kommer ikke til å kle dette», eller større ting som «jeg er ikke flink nok til den jobben» eller «jeg tør ikke be om høyere lønn».
Jeg har en generell grunntanke, om alle emner som er viktig for meg, at å leve etter eksempel – å vise vei, istedenfor å rope høyest, er veien.
På den måten innfrir jeg forventningene jeg har til meg selv, og ikke forventningene andre måtte ha til meg.
For det starter med deg – og slutter med deg. Og heldigvis for det, for vi har langt mer kontroll over oss selv enn halve verden.
Rikke
mars 8, 2015 at 14:37
YES! Sier bare jeg til det 🙂
ragnhild
mars 11, 2015 at 00:48
Signerer