iknowthatmagazine.com

SØNDAGSBREV: OM Å VÆRE STEMAMMA

IKTM

For en liten stund siden leste jeg følgende et sted:
“Being a step-mom is an ungrateful role”.

Selv har jeg vært stemamma i snart 5 år, og dog sitatet stakk ut – kan jeg ikke være 100% enig, selv om jeg godt forstår hva som menes.

Å være stemamma er både en takknemlig og utakknemlig rolle, akkurat som det å være en biologisk foreldre er.

Forskjellen ligger vel heller i at, for mange, er dette er noe man ikke er nødt til å gjøre – man velger det.

Eller, i allefall kan det virke som et valg – i den grad man velger hvem man elsker.

Det finnes mange steforeldre her i verden, men dessverre ikke mye informasjon om hva det innebærer.

Kanskje er det greit, da det å være foreldre generelt handler mest om å følge intuisjon og egne verdier. Det tror i allefall jeg.

Men rollen og plassen vi steforeldre har, er fortsatt et relativt tabu-tema, som jeg ønsker å sette litt lys på – og forhåpentligvis inspirere noen i samme situasjon, uansett hvilken del av leddet man er.

Først og fremst, og aller viktigst; det å være stemor eller stefar innebærer å være glad i og vise kjærlighet for barna fra dag én. Dette er en forlengelse av partneren du har valgt, og noe mindre ville vært urimelig.

Ikke fordi man skal erstatte noen, men fordi hvis man skal være en del av barnets liv, så skal det få føle trygghet og positivitet fra første dag.

Mål og tanke burde alltid være at du vil behandle barnet, på samme måte du ønsker å behandle dine biologiske barn.

Selv er jeg kanskje i en unik situasjon, hvor begge biologiske foreldre har ønsket at jeg tar like stor del i oppdragelsen fra dag én.

Det være seg samvær, grensesetting, avgjørelser og aktiviteter.

Jeg husker godt at jeg selv lurte på om det var “for mye” for barna – da jeg hadde en helt annen tankegang som nordmann, da.

Men i etterkant ser jeg at det har vært til det beste. Og jeg er både glad og stolt over at barna, som da var 3 og 11, ikke en eneste gang har uttrykt misnøye over min tilstedeværelse som stemor de siste snaue 5 årene.

Vi har kranglet og diskutert innetider, innkjøp og lekser – men den fryktede “You’re not my real mom!” kom aldri. Takk og lov.

I husholdningen har jeg vært “heldig”, som ikke bare er dama til pappa – for alle er en like stor del av familien.

Jeg har også tatt plass.

Barna kan snakke med meg, og spørre meg om alt. Det er lite de “heller må snakke med pappa” om.

Jeg har forventinger, regler og tydelige verdier. Samtidig som jeg har tid, kjærlighet, glede og stolthet.

Mange steforeldre er kanskje redde for at de ikke skal “like” stebarna, eller ikke klare å være glad i dem.

Dette er tanker, som jeg syns, må legges bort.

Ja, det er sannsynlig at du ikke har samme førstekjærlighet som for et barn man nettopp selv har født, eller et adoptivbarn man har fått hentet etter mange års kamp.

Men det kommer. Tro meg, det kommer.

I mellomtiden er det viktigste å vise nærhet og tilstedeværelse, slik at barna stoler på deg.

Og husk; den dagen hvor barnet – som på ingen måte er pålagt å være glad i dag, sier eller viser nettopp det, blir som en liten fødsel i seg selv.

I tillegg får man ofte i begynnelsen er stort behov for at “alt skal virke bra”. At andre skal “se” at barnet liker deg.

Jeg forstår det – men slapp av. Ingenting kan tvinges.

Den gode nyheten er at barn liker folk som er konstante, tilstedeværende, omsorgsfulle, morsomme og stiller krav. La det komme av seg selv.

Som sagt, i husholdningen vår er rollen som stemamma, eller bonusmamma, eller bare mamma, helt topp. Barna er så klart fulstendig klar over hvem jeg er, og hvem som er den biologiske moren. Men de vet også hva de kan forvente av meg.

Utenom husholdningen, er der det ofte kan bli tøft for steforeldre.

Man kan forvente møter med skole, sykehus, butikker – hvor man blir oversett eller uglesett, så raskt de finner ut at du ikke var en ekte forelder allikevel.

Nå er ting litt mer direkte her i Spania, men det er ikke uvanlig at folk spør barna om hvem av mødrene deres de liker best. Hvem som egentlig er moren. Som de selvfølgelig reagerer på, da de ikke ser det sånn.

Men så har man selvfølgelig mange fantastiske mennesker i samfunnet, som ser deg og barnet, samt situasjonen for det den er. Og det er det viktigste.

I begynnelsen husker jeg at jeg nesten skammet meg litt for å fortelle ukjente at jeg var stemamma, da jeg pratet om barna. Jeg følte at jeg nesten måtte legge det til. At jeg ikke hadde rett til å snakke om dem som om de var “mine”.

Men under et sminkekurs for en 2-3 år siden i Oslo, møtte jeg ei nydelig jente. Hun merket at jeg kviet meg litt da jeg sa ordet stemamma, og sa noe som “Jeg liker å kalle det bonusmamma jeg, det er det jeg føler samboeren til sønnen min sin far er. Hun er fantastisk med barnet, stiller opp og ærlig talt er jeg mer rolig over å vite at hun er der.”

Den samtalen vi hadde den dagen, var vanvittig viktig for meg. Jeg kunne slippe taket på disney-stemamma skammen, og selv se situasjonen for det den er.

To barn, med tre voksne som elsker og gjør alt for dem.

Barna våre bor 50/50 – annenhver uke, noe som også fungerer ypperlig.

Dette er sikkert forskjellig fra familie til familie, men hos oss – begge hjem, har det gitt en langt bedre struktur (det første året bodde de hos oss hver helg).

Når det kommer til den biologiske moren har jeg sett på det som viktig og nødvendig, at vi har en god tone.

Vi tar gjerne en kaffe et par ganger i uka, og prater om ting. Hun utrykker at hun er veldig glad for hvordan jeg har det med barna, og dermed føler seg trygg.

Igjen reagerer mange på dette, men for oss er det helt normalt – og akkurat slik vi ønsker å ha det.

Men jeg har også vært sensitiv, forsiktig. Man kan aldri overkjøre en av foreldrene, uansett hvilket forhold man har. Derfor planlegges alt, med tanke på hele familien. Tre voksne, to barn.

Noen kan syns det høres slitsomt ut, eller ikke forstå hvorfor vi “gidder”.

Men utgangspunktet er alltid barna. Og har foreldre det bra, så har barn det bra – og visa versa.

Som steforeldre, vil “flink-pike”-syndromet alltid finnes til stede. Tanken om at hvis noe går galt med barnet, mens du har ansvaret, er alltid forsterket. Det er ikke ditt barn til syvende og sist.

Dette er en følelse jeg selv har vanskelig å kvitte meg med, så jeg har heller lært meg å leve med den. Med mye og god støtte fra de biologiske foreldrene.

Ja – du som steforeldre har et stor ansvar, så sørg for at familien har det bra. Ikke legg alt over på de biologiske foreldrene. Barn merker dette, og du blir kanskje en utenforstående da. Ikke alle familier har 50/50 delt ansvar, men den tiden du har med barna, burde fortsatt utnyttes godt.

Har de biologiske foreldrene gitt deg rom til å være en reell del av livet til barna, og du fortsatt ikke trives – må du steppe ned, og ut.

Og til de bilogiske foreldrene; hvis steforelderen tydelig ønsker alt godt for barna, setter de først og er et aktivt medlem av den utvidede familien. Sett pris på det. Uansett om situasjonen kan være sår i begynnelsen, som er forståelig. Ikke vis dette til barna. Det kommer aldri noe godt ut av det.

Situasjonen er som den er, og man kan gjøre den til en god og lykkelig en, eller en lei og vanskelig en.

Blir det vanskelig og såre tanker, eller sjalusi dukker opp, prøv heller å se på steforelderen som en god tante eller onkel fra den tidligere partneren sin side. Selv om forholdet tok slutt, vil barnet ditt alltid være glad i hans/huns familie, uten at det tar vekk fra kjærligheten og tilhørigheten hos deg.

Og du har lov til å snakke med steforelderen om hva du tenker og føler, ofte kan det faktisk være lettere enn å gjøre det med barnefaren/barnemoren.

To lykkelige foreldre under samme tak var kanskje målet, men når det ikke ble sånn – er tre/fire lykkelige foreldre under to tak, det eneste fornuftige.

Og får man til dette – er rollen som en steforeldre en særdeles takknemmelig en. Slik er det i allefall for meg.

Er det noe du burde vite om Tove Eggen, så er det hvor lidenskapelig hun er. Lidenskap er visstnok nøkkelen til livet, jobb, familie, kjærlighet, venner og alt der i mellom. Hun ELSKER jobben sin som makeup-artist, stylist og livsstilsjournalist, og etter 10 år i bransjen (Oslo/London/Barcelona) er hun fortsatt lidenskapelig opptatt av å finne nye måter å formidle mote og sminke. Som tidligere skjønnhetsredaktør i magasinet Woman, makeup-lærer ved 2 makeup-skoler i Oslo og ukentlige mote og skjønnhetsartikler på Klikk Mote og i Det Nye, er Tove opptatt av at leserne skal lære, le og leve godt. Og aldri få dårlig samvittighet!

6 Comments

  1. Pia Fjellstad

    September 14, 2014 at 19:24

    Hei, jeg er i samme situasjon (bortsett fra at jentene bor mest hos oss). Synes det kanskje er enklere av at jeg ikke har barn fra før av, så blir det ikke den dine/mine problematikken. Vi kan fokusere fullt på hans døttre. Jeg synes det er mer naturlig å si “jentene mine” istedefor “stedøttrene mine”. I første var den en diskusjon om stemor-ordet, er jobb litt ond stemor over det. Så de kaller meg ste-mamma, det synes jeg er mykere. :) Stå på! Bra å høre at andre også lever godt i en litt annerledes familiesammensetning.

    • Tove Eggen

      September 15, 2014 at 07:56

      Åh, takk det samme du – veldig deilig å se! Enig at dine/mine problematikken er greit å slippe, men i begynnelsen husker jeg at jeg følte på det at jeg aldri hadde født et barn, eller jobbet aktivt for å få et. Men heldigvis så går alt seg til :) klemmer fra Tove og takk for at du deler!

  2. ~Lin

    September 15, 2014 at 02:07

    Flott innlegg!!!!
    Personlig så sliter eg med selve ordet STE

    I min familie har vi flere mødre og 2 fedre -jepp sånn gikk an før også, er ikkje bare et moderne begrep.
    Min fars tidligere koner ble tanter og hun som kom etter mamma er en god støttespiller for meg i dag, en eg ikkje ville vært foruten.Spesielt fordi hun er en fantasisk bestemor for min datter,men har ALDRI vært stemamma for meg. Hun er segselv og unik i sin posisjon som konen til min far og med den respekten og kjærligheten det innebærer.
    Mamma giftet seg igjen og eg fikk søsken som er MINE fullt og helt, ingenting heter halvt eller ste hos oss. Vi er SØSKEN, punktum,vi driter i blod etternavn osv. Når folk spør sier vi at jo vi har forskjellig fedre,men det definerer ikkje oss.
    Min far var strengere på endel ting enn min pappa var/er så det falt naturlig at de fikk hver sin tittel i mitt liv.
    Det beste av alt dette er at eg er egentlig foreldreløs ( selvsagt IKKJE det beste),men fordi mine foreldre valgte hverandre bort og fikk nye partnere så fikk vi flere i familien som eg i dag har stor glede av. Uten den beslutningen ville vi kun vært meg og 3 brødre hvorav kun 2 av oss holder sammen ( vi som er mammas barn) og vi ville vært fattigere som familie og som mennesker.

    Vi vet aldri vilken vei Livet fører oss folkens,men omfavn det og innebærer det å elske en annens barn ja så gjør det -om det er en partners, et adoptert or whatever. Barn er barn og de fortjener gode ting i livet som skal gjøre dem til flotte trygge voksne.

    Tove eg tror dine barn er veldig heldige som har deg i sitt liv<3

    • Tove Eggen

      September 15, 2014 at 07:57

      Åh, så fint å høre og lese Lin :) tusen takk for det og at du deler <3

  3. Laila

    November 21, 2014 at 20:53

    Dette var hyggelig lesing. Jeg er i samme situasjon som deg, bare på andre siden av bordet. Jeg har to barn fra et tidligere forhold og et barn med min nåværende mann. Min nåværende mann pleier å si at han har tre barn. Når det kommer fram at to av dem ikke er hans egne, hender det han nærmest blir beskyldt for å være en løgner. Han har vært i livet til de eldste barna mine/våre fra de var to og tre år. De husker ikke livet uten han. Mine eks har godtatt min nye mann og vår datter som en del av sin utvidete familie, han har stilt opp og tatt seg av vår datter som forgude han. Det hender vi ankommer tilstelninger på skolen sammen alle sammen. Ofte bærer han min datter med min nye mann på armen. Det vekker oppsikt på en rar måte. Vi feirer alle høytider sammen som tre voksne og tre barn. Om ikke lenge skal vi dra på ferie alle sammen. For meg og min eks har det hele tiden vært viktig å ha barna i sentrum. Det er lett å se at det er viktig for dem at mamma og pappa og stepappa (som de kaller latepappa) og lillesøster er venner og fungerer sammen. Jeg innser at det ikke er alle som greier å leve som oss, men jeg er umåtelig glad for at du deler historien din. Det finnes så mange triste historier om samlivsbrudd og dine barn og mine barn og vonde konflikter. Jeg savner de lykkelige historiene. Jeg er sikker på at det finnes mange av dem.

    • Tove Eggen

      November 27, 2014 at 21:24

      Så vakkert! Dette er rett og slett hvordan det burde være, og jeg kjenner så godt til den beskyldningen om å “lyve” – ble det for noen dager siden i en statlig instans, faktisk. Men enten så forstår man at barna er det viktigste, eller så gjør man ikke det og setter sine egne issues først (i et av familie-leddene eller alle), spør du meg :) jeg heier på dere, og send masse lovord til både mann og eksmann! Klemmer fra Tove

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *