iknowthatmagazine.com

Hvem vil vi ha der når vi blir syke?

Hvem vil vi ha der når vi dør? Eller «bare når vi er i en krise i livet? Familie og venner er kanskje et førstevalg, men noen ganger må vi forholde oss til de profesjonelle, på sykehus og sykehjem.

Avisene har skrevet mye om kravene som sykehusene har på seg til effektivitet. Sykepleiere og hjelpepleiere løper bena av seg for å møte behovene til alle pasientene, og i tillegg bør de jobbe mer, mener ledelsen.

Når skal det bli tid til de viktige møtene? Ikke bare for å sjekke medisiner og sår, men de virkelig viktige møtene – DE SOM HELER!

For disse møtene kan kun komme dersom hjelperne har tid til å sette seg ned, se den enkelte,lytte til deres historie – et møte mellom mennesker, ikke bare mellom pasient og ansatt.

Jeg har selv jobbet i psykiatrien. Før vi fikk mange krav til «produksjon», dvs pasienter inn og ut, hadde vi tid til å sette oss ned og virkelig bli kjent med den enkelte. Det å være sammen i de dagligdagse ting, å snakke om normale ting som kan virke uviktige, kan faktisk være en viktig del av en helingsprosess.

Jeg tror at å føle at noen er interessert i oss som et helt menneske, som ser det gode i oss og ikke bare sykdommen, er noe av det mest verdifulle vi kan gi som hjelpere. Mang en gang har jeg hørt hvor livsendrende det har vært for en person å føle at INGEN anklaget dem eller så ned på dem på grunn av valg de hadde gjort i livet som ikke ble så bra, men heller viste forsåelse og hadde TID til å lytte til smerten.

Er det ikke det vi alle vil bli møtt med når vi virkelig trenger det? Og ikke politikeres uendelige klagesang om effektivisering?

Når det er slutten på livet, er kanskje da vi trenger det mest. Jeg leste nylig DENNE artikkelen som var svært rørende.
Da må vi ha et samfunn hvor disse stundene verdsettes, og det gis penger til det.

Et liv er verdt det, er det ikke?
(Jeg har tidligere skrevet artikkelen «Hvor mye er et menneske verdt?», les den HER)

Hvordan skal vi ellers få håp til å bli friske? Hvordan skal vi ellers kunne forlate livet med et fredfullt sinn?

Jeg håper at den dagen jeg sitter på sykehjemmet, og er omringet av nye mennesker hele døgnet, at bare ÉN tar seg tid til å sette seg ned med meg, høre min historie; gleder, sorger og drømmer for livet som kanskje ble noe av. Bare på den måten kan jeg opprettholde gleden ved de små tingene i livet. Noen ganger må vi dele øyeblikk for å holde de ved live.

Holde vår historie i live…

Comments

comments

Sonja Gundersen Durand: Det har blitt sagt mang en gang at Sonja passer så godt som terapeut og som yogalærer, fordi hun har et så rolig og vennlig vesen. Merkelig da, kanskje, at hun har fått så store problemer med å sove om natta. Typisk eksempel på kvinner i dag, muligens? Hun har lyst til å gjøre alt, særlig dersom det omhandler skole eller reising....eller jobb...eller yoga...eller.....:-) Så nå har hun også blitt nyklekket moteblogger og artikkelskribent, for diktene hun skriver blir man ikke rik av:-) Blogger på www.sonjadurand.com

4 Comments

  1. Maria Terzan

    januar 2, 2014 at 18:36

    Ble helt rørt jeg. Jeg har hørt de er veldig flinke på Radium. Mye skryt til de fra meg nå i disse dager! 😉
    Jeg tror mange av de som jobber i sykehjem f.eks bruker tid på å lytte til pasientene, NÅR de har tid.(Mamma jobber på sykehjem) Så var det det da…og det er riktig som du sier, at man skal se hele mennesker, men ikke når man har sa mange arb. oppgaver at man må løpe fra rom til rom.
    Jeg tenker i hvert fall at man skal være oppmerksom på de som ikke har så mange som er innom på besøk. Se an behovet der også? Men veldig godt skrevet om et viktig tema.
    Det er litt det samme i skolen, de vil vi skal være gode og engasjerte, se den enkelte, men tiden strekker ikke til…heller ikke så lett med fulle klasser på 30…

    • Sonja Durand

      januar 5, 2014 at 20:29

      Ja, sånn er det i mange deler av arbeidslivet, fordi vi skal produsere mer for pengene som går ut…det er trist at det er det som blir det største fokuset…

  2. ~Lin

    januar 5, 2014 at 01:23

    Signerer Maria og Sonja -desverre strekker ikkje tiden til hverken på skole eller på slutten.

    Eg satt en natt og holdt en dame i hånden da hun var redd for å dø. Hun var pasient som aldri klaget,men en annen på rommet klaget mye og ødela faktisk ringeanlegget på avdelingen.
    Pga misforståelse trodde den nye legen på nattevakten at dette var hun som klaget så mye-så hun fikk kjeft for å ringe og si hun følte seg uvel.
    Eg ble forbanna og skjelte ut en sykepleier og kjeftet på legen,men fikk beskjed om å komme meg i seng -for ja eg også var nemlig pasient.

    Eg bryr meg sjeldent om å høre på drittsekker når det gjelder urettferdighet.
    Så eg satt og holdt henne i hånden og snakket om henne og mannen og brullyppet og barna de ikkje fikk,men tantebarn og andre barn i familien de lånte med glede. Hun viste meg en ring hun fikk på brullyppsreisen de hadde og fortalte meg at de hadde vunnet i lotto før hun havnet på sykehuset. De pusset opp kjøkkenet og skulle dele pengene på familiemedlemmer som en større julegave. Hun var så fornøyd over kjøkkenet og vi lo litt og snakket sammen som gamle kjente. Og hele tiden holdt eg henne i hånden,en liten tynn hånd til en dame som har levd et langt godt liv,mens hun var blå på leppene og det strammet i brystet.

    Til slutt kom en lege langt om lenge og hun fikk EKG og leppene ble mer normale igjen.
    Eg ble skrevet ut dagen etter og kom tilbake på en sjekk noen dager senere og spurte etter den skjønne damen. Legen min sa eg har egentlig ikkje lov å fortelle deg dette,men vet dere fikk så god kontakt -hun er desverre gått bort.

    Eg kan bare håpe at hun følte eg var der for henne og at hun gikk fredfullt bort uten å være så redd. Og som Sonja sier eg la noen høre min historie eller dele noen minutter med meg her og der og la meg slippe å være redd. Skulle ønske vi slapp være så redd på slutten

    <3

  3. Sonja Durand

    januar 5, 2014 at 20:30

    Takk for at du deler, Lin! Jeg er sikkert på at du var svært betydningsfull for denne kvinnen.
    La oss være det mer for hverandre….

Leave a Reply

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.