iknowthatmagazine.com

EN LESER TRENGER HJELP: HVORDAN GJØRE DET SLUTT MED VENNINNER?

Vi får mange spørsmål på mail og meldinger, og de fleste snur vi om til en artikkel – men noen spørsmål er litt for store for oss å ha enevelde til å svare på.

Vi fikk nylig inn dette:

«Hei og god kveld

Nå har en god venninne og jeg en samtale om hvordan bryte et usunt vennskap der den ene svekker den andre. Hvordan bli kvitt dette mennesket på en god måte!? Klarer man å unngå å «fryse ut» denne personen?

Har dere skrevet noe om dette tidligere eller kunne dette vært interessant? Vi er i hvertfall nysgjerrige på hvordan!!»

Dette var et utrolig interessant spørsmål, og noe de aller fleste av oss har vært borti – så derfor ber jeg om at dere som vil gir sine tips under i kommentarfeltet så vi kan hjelpe denne leseren å best mulig måte.

Her er mine two cents:

Når vi vokser opp som barn, blir vi naturlig venner med de vi går på skole med, eller spiller håndball osv sammen med. Dette er en naturlig måte å starte vennskap, som ofte varer livet ut – uansett hvor forskjellige man måtte bli etterhvert.

Rundt 20-årsalderen begynner vi mer og mer å velge venner, som ikke nødvendigvis glir inn i den gamle vennegjengen, og som man vil tilbringe tid med fordi de ofte er veldig like oss selv.

Etter dette sper man på med venner fra jobb, gjennom kjæreste og andre venner og hobbyer. Så plutselig sitter man igjen med et knippe gode barndomsvenner og venner man på en måte har valgt seg ut, samtidig som man også har vennskap som på en måte bare er der.

Det i seg selv er ikke et problem, men problemene kan oppstå hvis man merker at spesielt de vennskapene eller bekjentskapene man ikke nødvendigvis ville valgt for seg selv, blir til en negativ affære.

Kanskje er personen vanskelig å ha med å gjøre, som blir enda vanskeligere å deale med fordi man ikke anser seg som bestevenner. Bestevenner kan man tross alt sparke litt i ræva og være direkte med på godt og vondt. Ofte føler man kanskje at man får veldig lite ut av den sosialeomgangen og nærmest gjør det som en obligasjon. Noe man må få unnagjort.

Og noen ganger kan det være en god venn eller en bekjent som, i tilfellet over, svekker oss og tilfører lite positivitet inn i livet vårt.

Energitømmere.

Det er da man blir nødt til å gjøre det slutt med venninner, men hvordan gjør man egentlig det? Skal man snakke om det som i et kjæresteforhold? Eller skal man bare gli litt fra hverandre? Det er vanskelig å si, men jeg tror at ett element er viktig å huske på – det er ikke sikkert at venninen har det noe godt med deg heller. Kanskje hun ønsker forholdet sterkere enn deg, eller ikke,  men jeg har stor tro på at i alle forhold, romantiske eller vennskapelige, så kan ikke den ene parten være lykkelig i situasjonen, hvis den andre ikke er det. Det er noe som bare merkes uansett om man snakker om det eller ikke. Antageligvis er begge parter «mer seg selv» når de er sammen med sine riktige venner, som kjenner en og ikke tilater bullshit – bare ærlighet og pur vennskap.

Et vennskap, mer enn noe annet, burde være bygget på støtte, hygge, utfordringer og glede. Jeg sier ikke at man skal gi opp på et vennskap på grunn av én krangel, men akkurat som ved parforhold – hvis man ikke har det fint sammen over lengre tid, så er det kanskje ikke ment to be?

Mitt råd er å først nevne for venninnen hva man føler, uten å på en måte stille ultimatum eller lignende – bare lufte hva man føler. Voksne mennesker har full rett til å bestemme selv hva de vil bruke tiden sin på, så selv om det høres veldig mean-girls ut å fade en venninne ut, så kan det være lurt med en liten pause så man virkelig får kjent på om man savner noe fra den bekjente, eller om det bare er frigjørende. Så lenge du aldri er stygg, baksnakker unødvendig mye eller er snappy mot personen, så ser jeg ikke noe problem i at et vennskap tar slutt. Når man tenker på det, så skjer det naturlig hele tiden – men da kanskje ikke nødvendigvis med vilje. Det er det som er den vanskelige delen.

Når det er sagt, så er vi sosiale dyr og ingen fortjener å være ensome eller venneløse. Hvis det blir konsekvensen av at man bryter, så ville jeg revurdert. Det blir feil å si at man har direkte ansvar for et annet menneske, men vi har alle våre moralske ansvar i samfunnet.

Kanskje kommer oppførselen fra noe som har skjedd, som du ikke vet om. Kanskje er det noe ved deg, som får frem de «dårlige» sidene som egentlig bare er usikkerhet. 

Men jeg er overbevist over at bare fordi jeg selv ikke er spesielt begeistret for en persons interesserer eller sosiale væremåte, så er det alltid noen andre som digger det. Ingen har rett eller galt, ingen er kulere enn andre. For det er jo helt subjektivt. Så spesielt når det kommer til barndomsvenninner som kanskje ikke egentlig har de samme interessene som to-tre av dere, ville hun kanskje hatt det mye bedre med å fått utfoldet seg i et annet miljø. For jeg tror også at mange kjenner på presset av å være lik sine venninner, selv om de egentlig ikke er det og på ingen måte trenger å være det.

Men det er et vanskelig tema, så det var bare noen tanker i det minste fra meg – så håper jeg at flere lesere har noen input her? Hva gjør man?

Kjøp debatt!

 

Comments

comments

Er det noe du burde vite om Tove Eggen, så er det hvor lidenskapelig hun er. Lidenskap er visstnok nøkkelen til livet, jobb, familie, kjærlighet, venner og alt der i mellom. Hun ELSKER jobben sin som makeup-artist, stylist og livsstilsjournalist, og etter 10 år i bransjen (Oslo/London/Barcelona) er hun fortsatt lidenskapelig opptatt av å finne nye måter å formidle mote og sminke. Som tidligere skjønnhetsredaktør i magasinet Woman, makeup-lærer ved 2 makeup-skoler i Oslo og ukentlige mote og skjønnhetsartikler på Klikk Mote og i Det Nye, er Tove opptatt av at leserne skal lære, le og leve godt. Og aldri få dårlig samvittighet!

Leave a Reply

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.