iknowthatmagazine.com

HVA ER ET MENNESKE VERDT?

Det er spørsmålet som ingen vil svare på, men som gang på gang blir besvart når helsebudsjettet blir diskutert. Politikere sitter med store tall: hvor mange kan man anta trenger sykehusbehandling neste år, hvor mye vil det koste, hvilke behandlinger vil vi prioritere? De spørsmålene som ikke stilles så høyt, er: hvilke mennesker vil vi prioritere?

Inspirert av en av våre mest kjente psykiatere og en som utfordrer våre tanker, Finn Skårderuds artikkel De Ansiktsløse, vil jeg også rope høyt ut om noe av det som skjer i helsenorge i dag.

En av trygghetene vi har hatt de siste tiårene i Norge, retten til behandling av helse, kan vi si det er en rett lengre? Vi vet riktignok at vi må vente litt i helsekø, men kan vi akseptere at noen behandlinger ved sykehus blir belønnet økonomisk fremfor andre? Noen behandlinger blir derfor «lønnsomme» og andre «ulønnsomme», og det er vel ingen tvil om hva sykehusene føler de må prioritere. Ved flere av våre store sykehus roper helsepersonell høyt til en døvhørt regjering: de vil ikke jobbe mere, de er frustrerte over mangel på nok personell og kan derfor ikke gjøre jobben sin skikkelig. Flere slutter i frustasjon, som gjør at sykehusene må beordre overtid på de som er igjen (og ordrenekt går jo ikke an!) og til slutt sliter de ut dette personnellet også. Hvem skal ta vare på oss når ingen er igjen?

Jeg må også stille spørsmålstegn ved hvorvidt Samhandlingsreformen mellom sykehus og kommuner ble en flopp? Tanken var å ansvarliggjøre kommunene. Det jeg hører i kroker og kriker fra frustrerte helsearbeidere, er at sykehusene syr sammen, og skriver ut til kommunene så fort de kan, for å spare liggedøgn. Liggedøgn=penger. Kommunene får straff, må betale en bot, for å ta ta imot pasienter som er langt sykere enn de er kapable til å håndtere, med kanskje bare en lege, som i tillegg har telefonvakt. 

how-much-are-you-worth

De trolig minst «lønnsomme» sykdommene å ha, eller behandle, er rusavhengighet og dårlig psykisk helse, for dette tar tid å behandle, og tilbakefall er en del av realiteten.

Jeg har selv som behandler opplevd at behandlingstilbud blir stengt, nye regler om produksjon – javisst, det er det det kalles. Å få pasienter inn og ut så fort som mulig, slik at man kan dokumentere antall liggedøgn og utskrevne pasienter.

Hvordan kan man måle det når du ser en pasient i øynene når de kommer seg etter en stor krise i livet, ser livsgleden sakte renne tilbake i øynene proposjonalt med antall mennesker de møter som viser forståelse? Hvordan kan man måle det å hjelpe noen til å føle seg verdsatt? Hvordan kan man måle verdien i en økt livskvalitet, ihvertfall for en stakket stund? Hvordan kan man måle at familien får seg et pusterom og føler seg trygge så lenge deres kjære er inne til behandling?

Hvordan kan man måle håp?

Uten at jeg skal overdramatisere slik som Michael Moore så seg nødt til å gjøre i dokumentarfilmen om det amerikanske helsesystemet, «Sicko», er jeg allikevel redd for at avgjørelsen om hvorvidt jeg fortjener behandling for mine kroniske sykdommer ikke vil ligge hos legen min, men hos fjerne forsikringsselskaper eller politikere som ikke ser øynene til hver pasient, ser deres redsel, ser deres forvirring, ser deres håp.

Hvilke verdier vil vi bringe med oss videre, i denne generasjonen og i neste? Skal helse være for de rike? For en som «fortjener det» mer enn en annen? Skal helse være et tall, eller en følelse av å bli tatt på alvor?

Hva mener dere? Har dere noen erfaringer fra helsevesenet?

Comments

comments

Sonja Gundersen Durand: Det har blitt sagt mang en gang at Sonja passer så godt som terapeut og som yogalærer, fordi hun har et så rolig og vennlig vesen. Merkelig da, kanskje, at hun har fått så store problemer med å sove om natta. Typisk eksempel på kvinner i dag, muligens? Hun har lyst til å gjøre alt, særlig dersom det omhandler skole eller reising....eller jobb...eller yoga...eller.....:-) Så nå har hun også blitt nyklekket moteblogger og artikkelskribent, for diktene hun skriver blir man ikke rik av:-) Blogger på www.sonjadurand.com

4 Comments

  1. Lin

    juli 11, 2013 at 20:34

    Sonja Sonja ,kunne fortalt mange historier,både gode og vonde fra helsevesenet. Håper eg dør sunn og gammel i egen seng,blir eg dement håper eg at man har kommet opp med en kontaktrakt der man kan skrive at eg ønsker ikkje å sitte på et hjem og forsvinne inn i mitt eget hodet derfolk spruter havregrøt inn i munnen min og eg får bade en gang pr mnd. jepp har jobbet på pleiehjem 🙁
    Not my idea of a verdi sorti

  2. Sonja Durand

    juli 13, 2013 at 07:49

    Helt enig, Lin! Har selv jobbet med sååå flinke helsearbeidere, men de orker jo til slutt ikke mer under uverdige forhold….

  3. Pingback: Hvem vil vi ha der når vi blir syke? - iknowthatmagazine.com

  4. Pingback: HERREJEMMINI – VI FYLLER 1 ÅR OG FEIRER MED GAVEDRYSS TIL DERE! - iknowthatmagazine.com

Leave a Reply

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.