iknowthatmagazine.com

Egoistisk, evig-student, partydronning og dum: tjuetoåringen meg!

«22»

Illustrasjon av Maren Tomine Pedersen

Jeg er en sånn jente som dagdrømmer mye. Når hverdagen i blant hoper seg opp, søvnen uteblir og voksenbekymringene dunker meg i panna, tar jeg meg selv i å tenke: ”Å gud ,om jeg bare hadde vært 22 igjen”. For da jeg var tjueto var jeg ganske fri. Jeg var i min fulle rett til å være egoistisk, verden dreide seg selvfølgelig kun om meg, jeg var fortsatt ikke for gammel til å skifte studieretning eller bryte opp og backpacke i et fremmed land, og ikke minst, jeg hadde ingen andre å ta hensyn til enn meg selv.

Det som da er så trist, er at jeg var en komplett idiot da jeg var tjueto.

Nå insinuerer jeg ikke at alle var like håpløse som meg i den alderen, for tro meg, jeg var en lost case. Men når jeg dagdrømmer at jeg er tjueto, da vet jeg derimot alle tingene jeg vet nå, som jeg ikke visste da. Alle feilene er gjort, og all livsvisdom en kan ha i en alder av 29, er trygt plassert som forskudd i livsbanken.

Jeg skulle ha valgt riktig utdanning på første forsøk, hoppet over de dårlige guttene, de destruktive vennskapene, og den altfor hyppige festen. Jeg skulle ha spist sunnere, trent mer og blitt kjent med de jentene som ikke ropte høyest i faddergruppa. Og da mener jeg ikke at de som er utadvendte er de kjipeste, langt i fra, men heller at den som ser kulest ut, ikke nødvendigvis er den kuleste vennen.

Kort oppsummert skulle jeg altså fått en tidsmaskin til 29-årsdagen, hoppet inn med livsbankboka og kjørt til 2006. Der skulle jeg ha vært den beste tjuetoåringen jeg kunne ha vært, og penslet ut et livsgrunnlag en fremtidig trettiåring ville ha vært stolt av. I alle fall gjøre alt slik jeg i dag angrer på at jeg ikke gjorde.

Av Maren Tomine Pedersen

Men i går var jeg i et trettiårslag. En god venninne hadde leid bakgården på et kjent utested, som etter et par timer ble åpen på alle, og før jeg hadde fått drukket opp den andre pærecideren som den gamle kjerringa jeg er, var stedet fullt av jenter i tjuetoårsalderen. Spretne jenter i miniskjørt, med armene i hverandres og skyhøye forventninger som lå tykt i panna. I nøyaktig to minutter rakk jeg å misunne dem, der jeg satt i mom jeansen min ala Jessica Simpson, før jeg la merke til promillen som var alt for høy, de usikre blikkene som målte rommet, at halvparten av kjolene var gjennomsiktige og i kombinasjon med promille avslørte for mye. Klokken 01 kastet jeg inn håndkleet og sank søvnig ned i et taxisete, snudde meg til samboeren og sa: Fy fasan, jeg er glad jeg ikke er 22 mer, for de jentene var drita!Han smilte og sa: ”Hva forventer du? Det er jo et hardt kjøttmarked.” Og det har jeg tenkt på i dag også, at om det i blant er vanskelig å være voksen, var det fader meg ikke bare lett å være ung.

Tjueto var en flott alder, det var bare jeg som ikke skjønte hvor flott jeg var, fordi jeg var så stresset med å finne meg selv, være slik jeg trodde det var riktig å være.

Noen andre som har hørt på Taylor Swift i det siste? I sangen ”22” synger hun: ”We’re happy, free, confused, and lonely at the same time. It’s miserable and magical. Oh yeah”. Og det er det det er. Så med dette ville jeg egentlig bare si at alle aldre har sin sjarm. Jeg skal slutte å ønske at jeg er tjueto, for jeg har det bedre som tjueni.

Kjedeligere? Helt klart, men mer selvsikker og trygg i meg selv. Også vil jeg si til dere som er som meg da jeg var tjueto: Alt ordner seg! Fylleangsten dere våknet med i dag, blir borte. Fyren som ikke gadd gå på date i forrige uke, men som ringte deg i natt klokka 03, betyr ikke en dritt, og ja, du møter han du aldri trodde du ville møte, han som er perfekt akkurat for deg. Så, det er kanskje ikke moro å våkne med pels på tennene, mais i bhen og kebabdressing i veska, fire anrop til han kjekke du er litt keen på, og fylleangst større enn Mount Evrest. Men det har sin sjarm. For vennskapene, opplevelsene, tabbene og forsøkene: på kjærlighet og på å finne seg selv, er som Taylor sier, magiske. Blink, og de er borte. Du er voksen før du vet det, og når du er det,  betyr ikke det dumme noen ting. 😉

 Les mer fra Caroline HER!

Comments

comments

4 Comments

  1. Tove Eggen

    juni 24, 2013 at 19:01

    Jeg er veeeldig glad for å ikke være 22 lenger – selv om jeg kanskje ikke trodde det skulle skje da! Det er som du skriver, når man tror man lengter tilbake til det «enklere» liv, så glemmer man kanskje de nitriste stundene, faens exene og himla humørsyk tankegang…haha…Men, er det bare meg som også nærmer meg 30 som på en måte ser livet i revy med små flash av minner daglig? Jeg husker de rareste og mest ubetydelige ting…merkelig det der…Klemmer fra Tove

    • Caroline

      juni 24, 2013 at 20:06

      Haha, nei, jeg er helt lik. MIstenker at det er fordi jeg gjorde så mye rart på den tida, og derfor også husker det så godt. Var mye mer fryktløs, også. Har jeg egentlig lyst til å logge rundt i verden, alene, uten mål og mening i dag? No thanks, liksom. Jeg hadde virkelig ikke peiling på den tida, men for alt jeg vet sier jeg det samme om tredveåra når jeg er førti 🙂

  2. Lin

    juni 28, 2013 at 14:23

    eg tror eg var voksen som 5 åring 😛 alle de tingene folk snakker om burde eg kanskje begynne med nå?

  3. Pingback: ET ÅPENT BREV OM 2013 - iknowthatmagazine.com

Leave a Reply

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.