iknowthatmagazine.com

MIN HISTORIE: Når livet blir snudd på hodet

Jeg har i grunnen alltid hatt et godt sovehjerte, fra jeg var liten. Noe skjedde da jeg jobbet et år i USA. Jeg måtte jobbe både dag, kveld og natt, alt innenfor samme uke. Min indre klokke ble litt ko-ko, og jeg fikk ikke sove hverken dag eller natt. Jeg ble naturligvis nokså utslitt, men min naturlige positivitet (eller kanskje naivitet?) tenkte at dette retter seg når jeg kommer i vanlig gjenge og får en skikkelig rutine. Nope, that didn’t happen!
Når jeg kom hjem fra USA hadde det skjedd mye på kort tid. Et samlivsbrudd før jeg dro, jeg mistrivdes av flere årsaker og var konstant utslitt der, og jeg måtte reise fra min nye kjæreste. Alt dette førte til en depresjon når jeg kom hjem. Siden jeg vet mye om depresjon (siden jeg jobber som terapeut) visste jeg hva jeg måtte gjøre for å dra meg ut av den sørpa. Jeg visste også at søvnproblemer er et vanlig symptom på depresjon, så mitt positive (eller naive?) jeg tenkte at det vil gå over etter hvert. Jeg hadde mest lyst til å ligge i fosterstilling hele dagen, men visste at det ikke ville hjelpe. Så, jeg dro med selv på jobb, selv om jeg nesten kastet opp av tanken på noe som helst slags ansvar (ja, faktisk, små brekninger om morgenen, for de som orker detaljer:-).

Sånn har jeg nok alltid vært: pliktoppfyllende og jeg har gjort det jeg har satt meg som mål, uansett. Jeg tror ikke det har vært forventet av meg fra andre, men fra meg selv. Noen som kjenner seg igjen? Det berømte flink-pike-syndromet? Eller er det slik at vi mennesker finner en styrke i oss til å finne en normalitet, finne styrke til å gjennomføre det meningsfulle, uansett?

Etter en tid, ble jeg frisk av depresjonen, og syntes livet var fint. Da døde min lillebror brått. Krise! Sjokk! Og mer søvnproblemer. Ingenting i livet var normalt i en lang periode, men slik er det med livet: tiden går, og sakte men sikkert normaliserer ting seg mer igjen.
Men ikke mine søvnproblemer. På den tiden hadde jeg funnet tilbake til min kjæreste fra USA. Siden jeg hadde tenkt på en stund å studere utenlands, ble vi enige om at jeg skulle flytte dit (som da var i Kanada, siden han er litt av en nomade, sånn som jeg:-).

Jeg tok en Mastergrad, og kullet ble ferdige litt tidligere enn antatt. Plutselig hadde jeg hele sommeren foran meg uten planer: hva skulle jeg finne på? Og, typisk meg, i stedet for å ta ferie og slappe av hele sommeren etter et instenst skoleår, takk jeg ja til å bli hjelpelærer på et kurs på universitetet der, og meldte meg på et kurs for å bli yogalærer, noe jeg hadde ønsket meg lenge. Så utrolig morsomt og lærerikt! Og så utrolig slitsomt, når jeg ikke fikk sove. Oj, jeg glemte å si at med en gang jeg kom til Kanada fikk jeg problemer med magen, Seriøse problemer. Jeg kuttet ut gluten og melk, og ble bra, men ikke før det hadde gått måneder med smerter. Får ikke sove bedre av det, gitt!

Nå jeg kom hjem til Norge, fikk jeg drømmejobben. I tillegg begynte jeg å undervise yoga, noe jeg elsker. Men den berta her burde vel kanskje tenkt over at lysten er større enn evnen? Men, neida, det hadde jeg ikke tid til! Eller lyst til!

Jeg var hos en søvnspesialist som utredet meg, og jeg tror ikke det gikk opp for meg hvor alvorlig problemet var før han viste meg grafene! Jeg har jo ikke fått moe god søvn! Og samtidig har jeg hold på minst 120%! Ikke særlig lurt! Yoga og meditasjon har hjulpet meg gjennom disse årene, for jeg har fått hvile. Men, noen ganger kan sånt også maskere at man ikke får det man trenger, har jeg funnet ut av…og kanskje gjort at strikken ble strukket enda litt lengre? Han måtte nesten tvinge i meg medisiner (vel, ikke fysisk, men jammen ble han streng!) og antydet at jeg kanskje måtte bli halvt uføretygdet. Jeg ble skikkelig formærmet! Uføretrygdet, jeg?! Nei, makan!

Etter en litt uheldig periode på jobben, der mange brått ble sykemeldt av naturlige grunner, ble jeg sittende igjen med mesteparten av arbeidet og arbeidsmengden. På det tisdpunktet var jeg så sliten, at jeg bare ventet på at noen skulle komme tilbake, før jeg kunne tillate meg å synke sammen. For det gjorde jeg. Det var tomt! Tomt for all energi!!!
Og jeg måtte gi legen rett- jeg kunne ikke fungere normalt. #*€%# også!!!!!

Berta som hadde klart alt, var plutselig sykemeldt og ute av stand til å stå opp om morgenen! Med litt justering på medisiner sover jeg nå om natten, og sakte men sikkert finner jeg tilbake noe av energien. Men det går veeldig sakte!

Nå må jeg justere meg til mitt nye liv. Som ei som har en kronisk sykdom. Grøss! Det er en vanskelig tanke, for det setter hele identiteten på hodet!

Det å ikke kunne fungere slik jeg har gjort, det å måtte reservere meg fra å gjøre for mye, alltid ta hensyn til ikke å bruke all energi for dagen, ikke planlegge for mye for fremtiden. Det er en stor lærepenge for meg. Og en ny måte å se meg selv på. Jeg er i ferd med å bli venner med den nye meg. Og lærer å leve livet mitt i mer balanse. Ikke mere «kjør på» når kroppen sier at noe er i ubalanse!

Noen som kjenner seg igjen? Del gjerne liknende erfaringer, med kronisk sykdom eller stress eller kriser i livet. Vi har alle vært der!

Comments

comments

Sonja Gundersen Durand: Det har blitt sagt mang en gang at Sonja passer så godt som terapeut og som yogalærer, fordi hun har et så rolig og vennlig vesen. Merkelig da, kanskje, at hun har fått så store problemer med å sove om natta. Typisk eksempel på kvinner i dag, muligens? Hun har lyst til å gjøre alt, særlig dersom det omhandler skole eller reising....eller jobb...eller yoga...eller.....:-) Så nå har hun også blitt nyklekket moteblogger og artikkelskribent, for diktene hun skriver blir man ikke rik av:-) Blogger på www.sonjadurand.com

7 Comments

  1. Ag

    juni 19, 2013 at 10:35

    Takk for at du delar! Du har hatt litt ymse å stri med, ja.. Kjenner meg igjen i «flink-pike» syndromet, men er blitt flinkare til å seie NEI! Eg veit ikkje korleis det er å ha søvnproblemer, for meg er det motsatt, eg er trøtt heile tida og kan sove heile tida, når som helst, kor som helst. Men veit korleis depresjon fungerar, det er den verste tilstanden som fins, syns iallefall eg.
    Glad for at du er på veg til å finne og akseptere ditt nye eg, og ønsker deg lykke til på vegen vidare i jakta på energien!
    Klem 🙂

    • Sonja Durand

      juni 19, 2013 at 13:55

      Synes det er viktig å dele jeg, vi blir ofte oppmuntret av å kjenne seg igjen i andre. Dessuten er jeg opptatt av å få frem livet slik det er, for mange opplever vansker og sykdommer, men noen ganger tør man ikke si noe om det av redsel for å ikke være bra nok. Det vil jeg til livs. Jeg har nok opplevd en del ting, men vet ihvertfall at jeg er bra nok som jeg er:-)

  2. Synnøve

    juni 19, 2013 at 11:00

    Tusen takk for at du deler.
    Er i samme båt. Kan jeg spørre hvor du fikk hjelp, og utredning?

    • Sonja Durand

      juni 19, 2013 at 14:07

      Ja, klart du kan! Jeg var hos en nevrolog/søvnspesialist i Oslo. Han driver privat, så jeg er usikkert på om du trenger henvisning fra lege, det var min egen lege som satte meg i kontakt der. Han heter Per Egil Hesla og er på EEG laboratoriet på Majorstua ( jeg vet ikke hvor du bor-Sykehuset i Bergen hR jo et søvnlaboratorie som skal være veldig bra). Tel 23195016. Han er vel snart pensjonist og jobber to dager i uka nå. Men dyktig!!

  3. ~Lin

    juni 19, 2013 at 13:36

    Sonja flink- pike- syndromet er vår verste fiende!
    Den robber mange fra å leve autentisk og være ærlig med seg selv og andre-og man føler at man MÅ bare holde oppe fasaden og klarer absolutt alt.
    ( ser for meg endel *sammenfallende kluter* foran pc skjermen etterhvert med endel flinke bloggere-rosa såvel som andre farger….)

    Depresjoner og tap/sorg kan medføre sykdommer på flere plan og er vel kanskje noe av det som setter kvinner mer ut enn noe annet.

    I min jobb som Lifecoach merker eg også at flink pike syndrome skaper mer blokkeringer for flyt i energien enn den egentlig skaper fremgang.
    Er utrolig lei meg for alle de tingene du har mistet i livet,men er stolt av alt du har lært og hvor langt du har kommet.
    Det er mange nok som bruker sin fortid som en unnskyldning mot fremtiden og som holder den opp som et skjold og nekter å se mulighetene.
    Mener bestemt også at dine egne erfaringer gjør deg til en bedre terapeut <3

    • Sonja Durand

      juni 19, 2013 at 13:59

      Jeg er helt enig i at egne erfaringer nok gjør meg til en bedre terapeut. Jeg synes også det er viktig å vise frem livet slik det er: mange mennesker sliter med sorg, sykdom, problemer, men det snakkes for lite om iblant i dette samfunnet, hvor alt skal være så perfekt.
      Heldigvis har jeg ikke vært opptatt av å holde fasaden, det tror jeg hadde vært enda mer slitsomt, Jeg har ikke vært redd for å fortelle folk rundt meg ordan ståa er.
      Men for meg har det liksom alltid funket: å stå på for å møte målene mine, og at viljen har vært sterk, så da har jeg fått gjort mye. Det har gitt meg mye glede også. Helt til kroppens signaler ble så sterke at vilje ikke hadde noe den skulle ha sagt lengre.
      Jeg er glad for lærdommen jeg har fått, og tror livet fremover blir bra og mer balansert:-)

  4. Pingback: “Fasaden må være perfekt” – er det noe nytt, da? - iknowthatmagazine.com

Leave a Reply

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.