iknowthatmagazine.com

MIN HISTORIE: Den mørke tiden med fødselsdepresjoner…

fødselsdepresjon

Fra Mette

Året er 2002. Etter lang prøvetid tester jeg positivt og er endelig gravid. Tankene om diagnosen PCOS som jeg fikk påvist, har lagt seg bakerst nå. Vi klarte å bli gravide med et hjemmelaget mirakel! Yey! Vel, var jo etter noen hormonkurer, da. Enkle og doble kurer. Men who cares. Nå satt’n.

Svangerskapet var en drøm. Ingen plager. Gikk fødselsforberedende kurs på sykehuset og var klar for å hente urkreftene i meg som kvinner har gjort i generasjoner før meg. Uovervinnelig, var vel følelsen. Dagen kommer da riene begynner. På natta. Var ikke redd. Dette hadde jeg jo forberedt meg på med kurs og greier. Bagen var pakken, bilen hadde fått vinterdekkene sine.

Ute hadde den første snøen lagt seg da vi kjørte til sykehuset 15. oktober 2002 kl 0400. Epidural ble satt etter noen timer inne på sykehuset og plutselig var det klart til å virkelig føde. Da gikk det plutselig ikke så «lett» lenger. På kort tid ble rommet fylt med folk i hvite og grønne frakker. En lege sa det måtte vakum til, for å få denne pjokken ut. Ja, for det var en gutt vi skulle få. Hjerterytmen til babyen sank, han måtte ut nå. Husker ikke annet en noen torturerende smerter, med enkelte svarte hull.

Han kom ut frisk og fin, men med en svart kalott på hodet, som de får når de blir tatt med vakum. Jeg kom meg gjennom det. Jeg var ung og sprek så dette var jeg så klar for. For jeg hadde jo lært alt om fødsel på kurs og i bøker. Men hva skjer nå? Når vi faktisk skal få han med hjem?

Jeg var utslitt og full av smerter i lang tid etter fødsel. Besøkene flommet over. Husker lite. Minnes at alle skulle holde barnet. Mitt barn! Likte ikke det. Han var min. Tenk om noen mistet han? Holdt de riktig bak hodet? Passet de godt nok på? Nei, dette likte jeg ikke.

Han gråt mye. Vi sov lite. Idyllen jeg så for meg ved å endelig bli en familie, var ingen idyll. Jeg gråt og gråt og gråt. Jeg var sinna på den stakkars babyen. Jeg var sinna på mannen. Og jeg gråt. Jeg var utslitt! Fikk aldri hentet inn krefter til en ny dag hjemme alene med barnet mitt. Fulgte alle rådene jeg fikk. Et av dem var å sove på dagen når barnet sov. Det gjorde jeg. I flere måneder. En gang da jeg hadde sovet på dagen på sofaen, våknet jeg av spedbarnsgråt.

Det var babyen min som gråt. Jeg reiste meg opp helt i ørska og begynte å leite etter hvor lyden kom fra. Jeg leitet over alt. Løftet på dynene, på gulvet, i vogna, i skittendunken, på badet….jeg fant ikke babyen min. Hjertet hamret, jeg klarte ikke å våkne skikkelig for jeg var så utslitt. Jeg fant han til slutt. Trygt og godt i sprinkelsenga si. Jeg husket ikke hvor jeg hadde lagt han fra meg!

Dette er snart 11 år siden, men husker det som det var i går. Er som et mareritt og ikke finne babyen som gråter. Dette var starten på min fødselsdepresjon! De neste 3-4 årene er ganske så tåkete og jeg husker svært lite. Jeg ser på bilder fra min sønn var bitteliten, men jeg husker ingen av episodene! Jeg vet ikke om jeg var en god mor og tok vare på han eller om jeg gav faen. Jeg befant meg i et svart hull som jeg ikke skjønte hvordan jeg skulle komme meg ut fra.

Jeg festet masse da han var rundt 2-3 år og var mye borte. Jeg prøvde til og med å snakke med fastlegen min. Men alt jeg forstod var at jeg hadde det vanskelig. Det var utrolig hardt å sitte foran legen og si: «hei du, jeg sliter. Jeg tror jeg trenger noen å snakke med. Psykolog eller noe!» Og når svaret fra legen var: «Vi må først finne ut om det er noe galt med deg!» Og tok blodprøver etter blodprøver som jo selvsagt ikke beviste en dritt!

Jeg husker svært lite fra de første fire årene av hans liv. Jeg har sikkert oppført meg som en dritt overfor andre til tider. Jeg har sikkert gjort dumme ting, sagt dumme ting. Men det var ikke meg. Det var depresjonen som snakket. Unnskyld!

Jeg var langt nede. Brukte mye tid på å sitte på Hvervenbukta å skrive og tenke. Tenke på om jeg ville leve lenger. Om jeg var verdt noe for noen. Jeg ødela jo bare sønnen min og kranglet til stadighet med mannen min. Var bare i veien. Så ingen som var glad i meg. Ingen som spurte hvordan jeg hadde det. Den svarte klumpen tok helt over innsiden av meg. Jeg ville faktisk bare dø.

Noen i familien tok endelig tak og ringte legekontoret der jeg gikk. Spørsmålet var enkelt. «Skal dere vente til hun forsøker å ta livet sitt før dere hjelper henne?» Da fikk jeg raskt time hos psykolog. Husker jeg gråt de fleste timene i starten. Hver uke gikk jeg der. Og sakte men sikkert i løpet av et år, ble jeg meg igjen. Fra å ligge på sofaen og ikke orke å stå opp om morgenen, hadde jeg nå energi til å stå opp, dra på butikken, leke med sønnen min og være kjæreste med mannen min. Jeg begynte å få livet tilbake. Jeg begynte å få MEG tilbake. Men det tok drøye 4 år! Hvorfor kunne ingen hjelpe meg tidligere? Hvorfor skjønte de ingenting på helsestasjonen når jeg satt der og gråt med barnet i armene?

Hva jeg vil oppnå ved å skrive dette? Jeg vet det er mange ferske mødre der ute som sliter med mørke tanker og tanker om å ikke strekke til. Dette er ikke noe dere kan noe for, men det er hjelp der ute! Bare tør å be om det! Dette er vanskelig, om ikke umulig å komme seg gjennom på egenhånd. Dessuten er det så tabu at nesten ingen tør å snakke om det. Det går an å finne tilbake igjen, med god hjelp! Masse lykke til!

Hilsen lykkelig, gift, tobarnsmor :)

 

Ta kontakt hvis du vil dele DIN histore

14 Comments

  1. Lin

    June 14, 2013 at 16:39

    Får vondt langt inni meg for dere alle. Noen skulle ha rekt ut en hånd og funnet behandling,så hadde det neppe tatt så lang tid.
    Leger vil så gjerne finne noe de kan gi deg en pille for,og mange tar gladelig i mot.
    Andre ganger er det helt andre ting som skal til. Psykolog for mange er tabu-er du crazy likssom?!
    Når det egentlig bare handler om hjelp til å sortere tanker for følelser og at det er en safe haven og ha LOV å føle alt det man har lært at er feil ikkje sant.
    Jobbet som Lifecoach i endel år og har snakket med flere både i regi av jobb og privat,der eg ser et enormt behov for hjelpe der folk faller mellom absolutt alle stolene.

    Er så glad på dine vegne og lese historien din som er så sterk. Mannen din må og være en utrolig kjernekar,da ikkje alle takler oss kvins med alle hormongreiene våre :)

    takk for at du deler 😉
    ~Lin

    • Mette

      June 14, 2013 at 17:37

      Takk for tilbakemelding:)
      Ville bare si at ja, mannen min er unik! Vært sammen i 14 år i år:) Han er min bauta i livet:)

  2. jeanette

    June 14, 2013 at 17:08

    Takk for at du deler din historie og setter fokus på ett veldig viktig, men tabu belagt tema. Er ikke alle som svever på en rosa sky etter fødsel, og det er også “lov”! Men når det ble så alvorlig som det ble for deg så er det jo klart at du burde fått hjelp mye tidligere! kjenner igjen noen av følelsene dine. Gråt de 3 første ukene, turte nesten ikke stelle babyen, fikk ikke til amming osv. Var nesten “redd” for min egen baby og i ett lite øyeblikk ønsket jeg at ting kunne gått tilbake til slik det var når vi bare var to. Alle sa til meg: er det ikke fantastisk å bli mamma? Det jeg hadde lyst til å svare da var: Jeg er redd for babyen, savner å sove, savner å ha kroppen min for meg selv!Så nei, jeg synes det er slitsomt! I dag er snuppa vår snart 3 år, og jeg ville ikke byttet bort mammarollen mot noe i hele verden!:)

    • Mette

      June 14, 2013 at 17:40

      Men hvorfor tør vi ikke å være ærlige?
      Godt å lese at du har det bra nå:)

      • jeanette

        June 15, 2013 at 06:19

        Vi tør vel ikke være ærlige fordi psykiske problemer fortsatt er ganske tabubelagt. Og fordi “alle” forventer at det skal være så fantastisk rosenrødt å bli mamma 😉 Jeg stemmer for at man skal begynne å være ærlig, og få frem at det er “lov” å ikke bare føle de fantastiske følelsene når man får barn :)

  3. Lin

    June 14, 2013 at 17:42

    Fantastisk Mette gratulerer 😉
    Flotte mannen som fortjener litt oppmerksomhet også!

  4. Tove Eggen

    June 14, 2013 at 21:32

    Utrolig viktig sak, som vi er heldige du ville dele med oss Mette! Vi er selfølgelig så glade for at du kom deg gjennom dette, men skuffa over medisinsk behandling. Nå får vi bare håpe at andre som leser dette kan finne støtte, trøst og håp i teksten og vite at de ikke er alene! Klemmer fra Tove

  5. Elisabeth

    June 15, 2013 at 00:31

    Sterkt skrevet !!Når intens kjærlighet, ubeskrivelig kjærlighet og sorg, ja intens sorg og fortvilelse møtes; kollapser det fundememtale følelses register. Dyp i deg har du funnet din styrke. Du har funnet igjen din balanse, først når du selv er hel igjen kan du dele kjærlighet med andre. Ved å ha kjent på dette, vet jeg at du er / blir en fantastisk mor ! Du våger / tør leve og føle livet. Lykke til videre.

    • Mette

      June 15, 2013 at 16:35

      Dette var flotte ord<3
      Det er som du sier da man skjønner hvor viktig det er å ha det bra selv, for at de andre rundt skal ha det bra!
      Takk!

  6. Sonja Durand

    June 15, 2013 at 09:04

    Det er så leit at det tar så lang tid før noen oppdager fødselsdepresjon. Særlig når det er veldig vanlig. Leit å høre at det ble så ille, og tok så lang tid. Glad for at du endelig fikk hjelp. Og ja, be om hjelp er intet nederlag!!

    • Mette

      June 15, 2013 at 21:50

      Takk for tilbakemelding:)

  7. Silje

    June 19, 2013 at 20:25

    Kjenner meg veldig godt igjen , opplevde mykje av det same når eldstemann blei født. Traumatisk fødsel med hastesnitt uten tilstrekkelig bedøvelse. Forferdelig opplevelse, som satt djupe spor. Første barnebarnet,første barnet i venninneflokken, alle ville helse på, stolt mamma som også ville vise fram skatten sin. Men så sa det stopp,fullstendig stopp. Eg gråt heile tida,svarte ikkje på telefonar, og lukka ikkje opp døra når det ringte på. Møtte på helsestasjonen på sjekk, og braut fullstendig saman. Vart så innkalla til helsesøster annakvar veke i starten,med tilbod om psykolog om g ønska det . Eg tok ikkje imot psykologhjelpa,men ser i ettertid at det burde eg ha gjort. Det gjekk bra med meg, etter ei god stund. Eit plutselig dødsfall i nærmaste vennegjeng, var det som fekk meg ut av det som var starten på ein fødselsdepresjon. Rart å seie det,men då vart fokuset eit heilt anna. Ei grusom tid, å kjempe med vanskelege følelse i forhold til fødsel og mammarolla og i tillegg miste si beste venninne. Det tok lang tid ,svært lang tid før eg kunne snakke om dette uten å bryte saman. Men eg har snakka, med mine nærmaste,mamman min, den fine helsesøstra.
    Det tok 5 år før eg vart gravid igjen. Helsesøstra fortalde meg at ho vart svært overraska over å sjå meg igjen som gravid. Det hadde ho ikkje trudd etter den traumatiske fødselen og påfølgande depresjon… Eg var gravid med tvillingar, og fekk difor tett oppfølging av det medisinske med ultralydar og sjekkar annakvar veke. Mi psykiske helse var det lite forståing for frå gynekolog og legar… Ein fødselsangst som reiv og sleit i meg, gjorde meg søvnlaus og svært redd for forestående fødsel. På eige initiativ fekk eg då henvisning til eit team som har med fødselsangst , og mitt møte med denne jordmora vart mi redning. Fleire samtalar kor eg fekk sette agendaen ,gjorde at eg nokre månadar kunne føde jenta og guten min på vanleg vis. Og denne gongen var eg betre rusta til å takke nei til besøk,sette grenser for meg sjøl, snakke om vanskelege kjensler og vite at eg hadde eit direktenummer dersom kjenslene vart for vanskeleg…. Desse fødslane og tida etterpå er som natt og dag, og det syns eg er viktig å fortelle.

    • Mette

      July 30, 2013 at 07:33

      Forferdelig det du har opplevd! Takk for at du deler det!
      Du hadde heldigvis en helsestasjon som fulgte deg godt, og det er viktig tror jeg. Og ja, at du fødte en gang til, er jo fantastisk:)

      Man skjønner kanskje ikke helt som førstegangsmor at man har lov å si nei til besøk. At man selv har lov å sette sine grenser. Men man lærer jo etterhvert, som du også gjorde.

      Da jeg fikk lillebror, sa jeg nei til besøk på sykehuset. Ikke alle som likte det, men jeg orket ikke og ville ikke forholde meg til andre. Og det var nok forferdelig for spesielt svigermor, men jeg sa jeg ikke orket. Jeg ønsket også noen dager hjemme, før jeg slapp inn besøk, men det fikk jeg nesten ikke lov til…..

      Så får se hvordan det blir denne gangen!
      For jeg er gravid nå, og venter en liten mirakelbaby (hjemmelaget) i desember<3
      Men fødselsangsten er hos meg like mye tilstedet som sist….

      Lykke til Silje, som trebarnsmor:)

  8. Pingback: MIN HISTORIE: 10 ting man ikke skal si til en som er ufrivillig barnløs - iknowthatmagazine.com

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *