iknowthatmagazine.com

SANNHETEN OM MAMMALIVET

Til alle som har barn, som har lyst på barn, som kanskje en dag skal ha barn, og de som aldri skal ha barn; Det fantastiske mammalivet.

(Illustrasjon av Maren Tomine Pedersen)

I disse tider er det travelt på alle landets fødestuer, nå kommer nemlig barna som ble planlagt å time barnehageopptaket til neste år. Et par av mine venninner er blant dem som timet med glans, noe som får meg til å mimre tilbake til for tre år siden, da jeg selv ble mamma.

For hva gjorde jeg egentlig før Putte kom? Jeg hadde jo all verdens tid til å gjøre akkurat det jeg hadde lyst til! Jeg kunne sove så lenge jeg ville, gå på kino hver kveld, drikke vin på løkka på vei hjem fra jobb, ta meg en spontan fest midt i uka og bruke penger på ting jeg ikke trengte. Etter at han kom derimot, måtte nøye planlegging til for at jeg kunne ta en dusj, klesvasken tøt ut av alle kurver og håret så ikke snurten av en kur på aldri så lenge.

Jeg var forberedt på dårligere tid til egenpleie, men jeg tror ingen kan være forberedt på hvor lite man faktisk får tid til.

 

Det er utrolig hvordan tiden flyr tatt i betraktning at babyer ikke gjør så mye spennende; spising, soving og bæsjing i evig gjentakelse. I begynnelsen ventet jeg utålmodig på at han en gang i blant skulle sovne, slik at jeg fikk lest avisen, fortsatt på jakt etter mitt gamle liv. Ikke hadde jeg akseptert at det for lengst var forbi, og ikke kom tilbake før om minst atten år.

Det var som å få en jobb som slukte alt annet; Du skal være på vakt 24 timer i døgnet, gjøre akkurat som sjefen befaler, og helst skal du gjøre det FØR du har blitt bedt om det.

Putte likte veldig godt å våkne med et skrik fordi han var kjempesulten og helst skulle hatt maten sin for en halvtime siden. Jeg, som selvfølgelig ikke hadde fått kledd på meg fordi jeg hadde lagt meg nedpå i tro om at jeg kunne stjele litt søvn, løp febrilsk rundt i trusa etter flaska og flashet strekkmerker og amme-bh til skokken med de polske arbeiderne som hadde slått seg ned i en liten pølsebu utenfor vinduet vårt.

I begynnelsen syntes jeg det var pinlig å bli oppdaget slik på mitt mest grasiøse, etter hvert brydde verken jeg eller polakkene oss. Vi var alle innforståtte med at meg i trusa i post-prego-kropp ikke var noe særlig å se på.

Apropo kropp, så meldte jeg meg inn på treningssenter. En ung, blond snelle på 22 med sprettrumpe og trenings-push up, lurte på om jeg hadde merket noe til dårlig balanse.

Dårlig balanse? Neeei, tror ikke det, sa jeg. Jeg har alltid hatt god balanse. Frøken sprettpupp lurte meg opp på en bosuball og siden jeg var rundere i formen enn ballen trillet jeg rett av.

«Ja, du skjønner man får dårlig balanse av å være gravid.”

Så sto jeg slik da, et par ganger i uka og prøvde å klore meg fast oppå en ball som ikke en gang var rund, og derfor er ganske stødig, mens bestemødrene som trener på dagtid sendte medlidende blikk og lurte på hvor vanskelig det kunne være å slanke seg. Medlidenhet har alltid irritert meg, så jeg pleide å pakke bosuballen under armen, dra spandexen godt over hengemagen (jeg tenkte på den som det tomme huset til Putte – huset var fortsatt der, han bare bodde ikke der lenger) og stilte meg opp foran speilveggen slik at de kunne beundre det fantastiske synet fra to sider isteden for en.

Treningsritualer med solarium og bodylotion var forbi, nå gjaldt det å spurte hjem med svette klær, fett hår og null gram lettere. Resten av dagen var armene limt rundt junior og flaska mens jeg løp i skyttel mellom stellebord og kjøkken, og når han endelig sovnet og jeg løp inn på badet i rekordfart, holdt pusten og håpet å rekke og skylle av såpa før han ulte av sult, lurte jeg på hvor i all verden tiden min gikk før jeg ble mamma. Å kunne spise en brødskive før jeg sovnet med vått hår var nå en luksus.

 

Men likevel ble livet så mye bedre etter at jeg fikk Putte. Etter at jeg mistet retten til å bestemme over mitt eget liv. Før tiden forsvant. Selv om jeg hadde slitt hår, søvnunderskudd, slapp mage og så ut som en litt tykk koalabjørn i altfor liten pysj hver morgen i minst et år, følte jeg meg heldig.

Og vet dere hva det beste er?

At dere har så mye å glede dere til, for selv om det å bli mamma er fantastisk, blir det faktisk enda bedre 🙂

 

Comments

comments

6 Comments

  1. jeanette

    juni 13, 2013 at 17:18

    Kjenner meg igjen i så mye av det du skriver her!:) Ble mamma for tre år siden selv, og det var ett ganske stort sjokk hvor mye en liten bylt tar over livet! Gråt når jeg skulle hjem fra sykehuset for synes det var skummelt å skulle ta med den vesle kroppen hjem og ha ansvaret for den i maaaange år fremover;) Men å være mamma er fantastisk og det er bare mer og mer herlig for hver dag:) Man vokser i rollen som mor:)

    • Caroline

      juni 14, 2013 at 06:56

      Ja, det var dritskummelt! Jeg var bekymret for absolutt alt! Heldigvis var pappa litt mer avslappet, sånn at man kan balansere hverandre litt ut 😉 Rett som du sier, man vokser i rollen som mor, men det er hele tiden noe nytt som er gøy. Som å ha treåring, det har jeg jo alri hatt før. Er så morsomt nå når vi kan snakke sammen feks, da blir man enda bedre kjent. Gøy å høre hva de tenker 🙂

  2. Lin

    juni 13, 2013 at 19:50

    Caroline!!!!!!!!!! eg ler og smiler og gleder meg på dine vegne

    Alle har vi gått rundt med muffin topp og Loddefjordpalme ( hestehalene OPPÅ hodet ) og altfor stor treningsbukse vi brukte da vi var gravide.
    Fikk på meg klær,men ga nesten småtten shaken baby syndrom da hun endelig sove lengre enn 3 timer sammenheggende da hun var 1 år. Rev unge opp for å sjekke at hun pustet HAHAHA hørt for mye på krybbedød og gamle madrasser for feil liggestilling og sånn vettu

    yes I remember……..og ville aldri vært prinsessen foruten;)

    • Caroline

      juni 14, 2013 at 07:00

      Må innrømme at jeg fortsatt en gang i blant drar frem den infernalsk schtøgge joggebuksa. Hvis det er fredagkveld, mannen er ute og jeg har spist en hel ostepop alene, feks. Huff og huff. Jeg var helt ekstrem, første gang vi skulle til spania var sikkert ti kg av bagasjen apotekvarer. (som om de ikke har apotek i spania)
      Tipper jeg fortsatt kan bli lettere hysterisk, men så er det jo bare fordi jeg er så innmari glad i gullet mitt, selv da han syntes det var spennende å kaste sminka mi i do <3

  3. Lin

    juni 14, 2013 at 16:42

    haha 😛

  4. Pingback: ER VI FOR FOKUSERTE PÅ BELØNNING? - iknowthatmagazine.com

Leave a Reply

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.