iknowthatmagazine.com

DA SANDRA MARIE BLE +1

Å bli gravid som 21-åring var vel ikke akkurat planlagt, kan man si…

Men så ble jeg det da. Selv om jeg gikk på p-piller. Trionetta.

De er forøvrig ikke å finne på markedet idag.

 

Å gå svanger er tøft. Ikke nok med at du må kutte ut livsstilen din som et dampende ludder i alkorus, men du gir også fra deg den fantastiske kroppen med six-pack og sprettrumpe.

Og for hver uke du går svanger, kveler du nesten vekten du steller deg på hver eneste uke.

 

La oss bare bli enige om at 40 uker er jævlig lenge.

Tunge pupper.

Masse cravings.

Men jeg! Jeg hadde ikke cravings på noe som helst.

Helt normalt å drikke to liter med iste samt spise rømmegrøt til frokost.

Spaghetti med sennep er vel også en helt vanlig lunsj…. Sånn hver eneste dag.

Føttene hovner opp og blir fulle av vann. Ankler? Hva er det?

Tung pust og hormoner som er helt ute av spill.

 

Om jeg hadde hormoner?

Pfffff!

Det er da helt klart normalt at en begynner å gråte fordi mannen parkerer bilen i feil etasje i parkeringshuset.

Ja, helt vanlig å gråte i 3 timer og tro at livet ditt er over fordi MANNEN PARKERTE I FEIL ETASJE!

HVORFOR I HELVETE KAN HAN IKKE PARKERE I RIKTIG ETAJSE???

Hva er riktig etasje???

Det sier seg selv at når Mr. Bean viser fjeset sitt på TV, så renner tårene nedover kinnet ditt. Sånn akkurat som Donau.

 

Til slutt blir man så stor, at det å komme seg opp i femte etasje uten heis er så slitsomt at du går ut sånn kanskje hver tredje dag.

Og helt til slutt….!!! Etter 40 uker som en strandet hval, så skjer det.

Du visste det skulle komme, men er liksom ikke helt klar over hva som skjer likevel.

Men poff! Der gikk slimproppen tidlig en morgen.

 

Jeg: Du? Er du våken? Jeg fant litt blod i trusene mine…

Han: Det er sikkert ikke noe farlig. Legg deg ned og sov igjen,

Jeg: Ok.

 

Magen er hard og der ligger jeg med øyenene åpne.

Så skjer det veldig plutselig.

VANNET GÅR!

VANNET MITT GIKK!!!!

For er en merkelig følelse.

Det kjentes ut som jeg tisset på meg, men hadde ingen kontroll over min egen blære.

Jeg: JEG TROR VANNET MITT GIKK!!!!

 

Han spretter opp av sengen og ser helt forfjamset ut.

Jeg tenker: Gosh, for en idiot….

Vi ringer sykehuset og får beskjed om å vente.

For det er vanlig at førstegangsfødende må vente lenge på dette de kalte «åpning»…

HÆ?

Det går en time. Og jeg ligger på gulvet med store ryggsmerter.

Han får totalt angst av å se meg ligge på gulvet som en reke med språket til satan.

Igjen ringer han til sykehuset.

 

De sier at vi får komme.

Da vi kommer blir jeg plassert på et venterom. Ikke klarer jeg å sitte stille på grunn av smertene i ryggen. Ikke klarer jeg å stå stille heller.

Til slutt kommer en sykesøster og viser meg inn på et rom.

Sykesøsteren: Har du bæsjet?

Jeg fnyser… For et spørsmål!

Men hun insisterer på at jeg burde gå på toalettet.

Jeg gjør som hun sier og får samtidig en dusj.

Så blir jeg lagt ned på en seng i en blå skjorte som ikke passer min hudtone, what so ever!!!

 

Denne åpningen de nevnte på telefonen kommer opp igjen.

Sykesøster: Nå skal jeg ta to fingre opp i deg å sjekke hvor vid åpningen din er…!

Jeg: DU SKAL HVA? JEG VIL IKKE HA NOE SOM HELST INN OG OPP HER! DET ER DET SOM FIKK MEG HIT IN THE FIRST FUCKING PLACE!

Så slo jeg meg vrang og knep bena sammen.

Hun ga seg ikke, og klarte å overtale meg til slutt.

Sykesøster: Men kjære deg, du er jo i fødsel!

 

Jeg tenkte «NO SHIT» –  men sa det ikke.

Etter ufrivillig fingring av sykesøsteren, ble jeg trillet inn på fødestuen.

Jeg var jo bare sulten! Jeg hadde ikke rukket å spise frokost en gang!

Men mat fikk jeg ikke.

 

Og hallo?

Det gjorde vondt!

Men nei, siden fødselen liksom gikk så fort, var det bare å si sayonara til epidural.

Så denne nye jordmoren bare stakk en sprøyte med saltvann i ryggen min…

Jeg: MEN FAEN I HELVETE! HVA FAEN ER DET DU DRIVER MED??? AOOOOUUUUUUUUU!!!

Da hun prøvde å sette sprøyte nummer to, dro jeg den ut av hendene hennes og truet henne på livet.

Jeg: Prøver du å stikke meg en gang til, så setter jeg denne i øyet ditt!

 

Jeg holdt opp sprøyten og prøvde å mase til meg en paracet. Men nei, fikk jo faen ikke det heller.

Men en maske med noe gass, det var liksom OK.

Denne masken gjorde meg kanskje litt snurrete og jeg trodde jeg var ute og handlet mat.

Jeg ville jo ikke ligge her. Jeg ville bare ha litt mat først, så kunne jeg komme tilbake.

 

Smerten var helt ubeskrivilig i noen minutter før jeg skrek ut:

DET KJENNES UT SOM NOEN HAR HELT BENSIN PÅ FITTA MI OG TENT PÅ, FOR HELTVETE!

Så ble det litt mørkt, og jeg kunne ikke si hvor gammel jeg var.

Bommet på noen år…

Og «han» rettet på meg.

Faen assa. Hva i helvete gjorde en mann her inne.

Tenk om jeg bæsjer på meg.

Så fikk jeg beskjed om å presse.

Og jeg bannet og presset om hverandre.

 

Det eneste jeg hørte var damene i de andre rommene gråte. Jeg skulle faen ikke gråte. Så jeg ble enda mere sinna.

Og femten minutter senere kom den lille ut.

Han svimte av, og alle legene løp bort til han.

Og der lå jeg med et lite barn på 4,6 kg på brystet.

Alt jeg ville skrike ut var: ÆSJ!

Men jeg gjorde det ikke… Jeg lå der stille og strøk på dette vesenet med hår overalt.

 

Babyen var ikke så søt. Hodet var rart. Ørene var fulle av hår. Og det var lårene hans også.

«Han» og jeg så på babyen, så på hverandre, så opp på jordmor.

Hun så på oss tilbake og sa mildt: Hårene vil babyen gnikke av seg.

Vi så på hverandre og sa i kor: Takk, Gud.

 

Jeg kunne slippe tanken om å trøste et stakkars mobbeoffer ved kallenavnet, apegutten.

Jordmor og sykesøster kalte meg en fødemaskin. Jeg fnyste bare. AU! Og tenkte at jeg aldri skulle gjennom dette igjen.

 

Det er så innmari mye rundt og etter en fødsel.

Alle tankene!

All usikkerheten… Og ikke minst de gedigne puppene fulle av melk!

Det meste er normalt!

Kanskje ikke å spise morkaken, for det gjøres kun av noen få…

Jeg valgte å spise en hel bløtkake på én dag istedet….

 

Les mer om Sandra Marie HER!

Comments

comments

Sandra Marie er en voksen dame som fortsatt fniser som en jentunge. Når Sandra Marie fniser, gapskratter hun. Vi kan vel egentlig bli enige om at Sandra Marie er mest kjent for sitt gode humør og vanvittig gode humor…? Hun prater som en foss og sprader gjerne rundt på høye hæler. Sandra Marie er en alenemor som har vært singel i mer eller mindre 10 år. Og det er også helt OK, for Sandra Marie er som et ekorn som surrer litt rundt her og der og samler på menn som om de var nøtter. For tiden er Sandra Marie på nøttediett. En ting Sandra Marie vil gjøre før hun dør, er å ta med bestevenninnen og sønnen (som hun kaller Kiddo, Baby eller Minste) på tur til Sør-Afrika for å ri på struts…..! - “Der hvor man ikke kan bruke stiletter, er det ikke meningen at man skal gå”

8 Comments

  1. Sonja Durand

    juni 7, 2013 at 08:28

    Herregud som jeg lo….ikke morsomt for deg akkurat da, men nå er det vel en stund siden, og greit å le av det. Det er ingen spøk å føde, nei!

    • Sandra Marie

      juni 7, 2013 at 08:46

      Haha, ja! Jeg kan heldgvis le av det idag.
      Og jeg hadde gledelig gjort det igjen!!!

      Den rare lille og tykke babyen på bildet er det beste som har skjedd meg og han har verdens fineste hår (på hodet)

  2. Lin

    juni 7, 2013 at 10:42

    Åh herlighet for en fantastisk beskrivelse!!
    Mine cravings var O`boy med melk,Ostepopp,Cuba og appelsiner-samtidig!!!
    Jeeez
    Eg jobbet på natt club og en italiensk fyr sa at han tente sykt på gravide damer-og eg var SÅÅÅÅÅÅÅ gravid
    Ingen trodde eg heller sku få henne så kjapt og pappa sin bil hadde hull i dekket da han sku kjøre meg…….
    Eg hadde et spøkelse som kom å masserte ryggen min 2 ganger mens eg var alene ( true story-ingen gamle damer jobbet på avdelingen med grått hår som ikkje snakket,kom inn i rommet og masserte engstelige førstegangsfødende)De så litt rart på hverandre når eg fortalte dette,om kor takknemlig eg var for at hun hadde vært der med meg…..
    Og da prinsessen var født? Hun hadde grønt hår og het Balabua Jambalaya og eg trodde hun var en alien som måtte bli igjen når eg dro hjem-og det ville eg ikkje 🙁
    Selvom i tenårene er det litt som eg angret hahaha
    -men nei hun er min aller største skatt.
    Takk for at du minner oss på sånne stunder Sonja <3

    • Tove Eggen

      juni 7, 2013 at 12:43

      Sandra Marie! 😉

    • Sandra Marie

      juni 7, 2013 at 14:16


      Herlig å høre din historie, Lin!

  3. Tone

    juni 8, 2013 at 11:03

    OMG, EG VIL IKKJE FØDE!!!! men har vel ikke så mye valg… kan skje allerede i ettermiddag…

  4. Ag

    juni 10, 2013 at 20:19

    Hehe, herlig lesning! Alltid gøy å lese andre sine historiar. Og Tone, ingen fødsel er lik, min tok 2 timar ifrå det begynte til ho var ute. Ingen vonde åpningsrier, null smertestillande (må jo skryte av det ein kan), og blubba var nesten 4,5 kg og 53 cm. Peace of (mors?)cake, I’d do it again anytime! 😀 Lykke til! 🙂

  5. Lin

    juni 11, 2013 at 02:07

    Takk til Deg Sandra 😉

    Lykke til Tove!!!! <3

Leave a Reply

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.