iknowthatmagazine.com

Min karriere som rosablogger…

Hello cupcakes. (Har skjønt at lesere liker å bli kalt for noe sukkersøtt, helst dropstyper eller kakesorter.)

Noen ganger, i mine svakeste øyeblikk, som regel en søndagskveld med joggebukse og grorudpalme, beina på bordet og en tom potetgullbolle i fanget, faller jeg for fristelsen. Selv om noe inni meg vet at det er dødfødt, at denne gangen ikke vil bli noe annerledes enn de femten forrige, gjør jeg det likevel. I totalt selvbedrag og fornektelse, lover jeg meg selv på tro og ære; at i morgen blir dagen da jeg starter mitt nye liv.

Jeg bytter ut den tomme bolla med macen og klikker meg inn, for hvilket sted er vel bedre å drive research enn hos det rosa? Så fort nettleseren får oppdatert får jeg en hel regnbue i pastell slengt i trynet, og derfra går det kun en vei. Det er nemlig ikke mange innleggene jeg trenger å lese før jeg oppdager at livet mitt har store mangler. Jeg, som alltid har trodd at jeg har alt jeg trenger, som aldri har sultet en dag i mitt liv eller måttet bruke den samme kjolen på mer enn tre fester, trenger ikke mange minuttene der inne før jeg føler meg fattig. Ikke har jeg omkledningsrom. Ikke har jeg en hel eske full av selvbrunere. Ikke har jeg atten krølltanger, hårfønere og rundbørster, skapet fullt av it-vesker, louboutin-sko eller de skikkelig klumpete Jeffrey Campell-skoene som gir meg stygge assosiasjoner til det tidlige 2000-tallets Buffalo-sko. Heller ikke ser maten min ut som et bilde fra cateringkatalogen til Bølgen og Moi, og på kjøkkenbenken har jeg definitivt smuler.

I ren panikk løper jeg ut på badet, gnir trynet fullt av selvbruning og etterpå setter jeg vekkerklokka på 06. For her skal det trenes! Da jeg våkner klarer jeg bare så vidt å kjempe meg inn i spandexen og karre meg over dørstokkmila, hvor jeg møter naboen som sier: ”Jøss, så brun du har blitt!”

Hurra! Så funker det! tenker jeg og tvinger meg gjennom en halvtime med medlidende blikk på tredemølla mens jeg gleder meg til å komme hjem til dataen, sånn at jeg kan fortsette mitt nye liv. Tross alt, det er jo så enkelt når oppskriften ligger der, helt gratis og tilgjengelig? Det neste jeg oppdager at jeg mangler er extentions, for egentlig er det rart at jeg har overlevd så lenge uten at noen har festet en hel parykk oppi hodet mitt, som allerede er fullt av hår. Jeg googler extentions, men i stedet for å finne et passende bilde å henge på baderomshylla til inspirasjon, finner jeg en haug med bilder av fattige, skamklipte jenter helt ned i femårsalderen. Vanskelig å si om det er den nye tannblekingen jeg absolutt måtte kjøre bort på senteret for å få tak i, men plutselig har jeg en vond smak i munnen. Om løshåret vi friske, nordiske jenter absolutt trenger kommer fra fattige småjenter i India, hva er da tannblekingen min laget av? Barnetenner fra Somalia?

Jeg tusler ut på badet, spytter ut hele dritten og ser meg hardt i speilet. På håret som ikke har noen frisyre, på øyenbrynene som ikke er symmetriske, på bollekinnene som er for bollete, og tennene som fortsatt ikke har blitt blendahvite. Greit nok, så er jeg kanskje ikke verdens peneste, men ikke søren om en sleip nettbutikksgrunder med toalettmappe til ti tusen kroner og en småfeit og svett indisk bakmann skal bli rike, kun fordi jeg føler meg fattig? For misforstå meg ikke, jeg synes rosabloggerne er flinke til det de gjør, all respekt til dem. Men det betyr ikke at jeg blir en fiks ferdig fotballkake av å strø litt selvbruning over en bolledeig og sette den i ovnen over natta. For det de gjør, trenger slettes ikke å passe med det jeg gjør, spesielt ikke når det de gjør, gjør meg til et flatbrød uten innhold. Det irriterer meg at jeg i slike svake øyeblikk tar den lettvinte løsningen, som er å se på noen andre i stedet for på meg selv. Jeg er jo fullt kapabel til å lage min egen oppskrift! Og den jeg er passer bedre til å sitte sånn i joggebuksa en gang i blant og love bot og bedring – for det er i mitt eget kaos jeg fungerer best!

Jeg dusjer og hopper inn igjen i joggebuksa. Så ble ikke den rosa karrieren særlig lang, men om resultatet gjør meg fattig både i lommebok og i skrott, og innsiden grumsete fordi utsiden blir glatt, er det helt ok for meg. Om tiden jeg er småtjukk og vimsete, men glad, skal bli byttet ut med hårbørsting, brødskivestyling og kompromiss av prinsipper, så sier jeg fuck deg til mitt rosa alter ego. Jeg vil heller ha det moro.

 

 

Les om Caroline H

Comments

comments

6 Comments

  1. Sonja Durand

    mai 29, 2013 at 09:27

    I hear you! Gøy er ikke det samme for alle, og den vi trenger å sammenligne oss med er vel i grunnen bare oss selv – selv om det er vanskelig iblant:-)

  2. jeanette

    mai 29, 2013 at 11:24

    Amen to that!;) Hvorfor er det slik at vi kvinner hele tiden skal sammenligne oss med de som er definert som pene og suksessfulle? Vi burde isteden tenke på alt vi kan som ikke de kan, og at vi faktisk er bra akkurat slik vi er!:)

  3. Caroline

    mai 29, 2013 at 12:26

    Ja, det er en kunst å kjenne seg selv 🙂 Bare så synd jeg elsker snarveier. Mye lettere å sammenligne enn jobbe med seg selv. I think 🙂

  4. Tove Eggen

    mai 29, 2013 at 12:28

    Hør hør!

  5. Marte

    mai 29, 2013 at 22:56

    Haha, festlig! 😀 Og veeeldig sant!

  6. Lin

    mai 30, 2013 at 12:07

    haha ble aldri rosablogger av meg heller,tror vi får heller satse på å ha det som Mary Poppins : Supercalifragilisticexpialidocious

Leave a Reply

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.